tirsdag 5. november 2013

Når jeg føler meg sterk.....

 
I det siste er det mye jeg ikke har gjort, som jeg skulle ha gjort....men de to viktigste tingene er å begynne med datakortet og holde meg på trening.
I dag, for ca en halv time siden...skifta jeg til treningstøy, sterk og klar til en treningsøkt. Så gikk jeg ned i gangen å skulle kle på meg, der stoppa det!!
Så gikk jeg opp igjen å skifta igjen og nå sitter jeg her.
Det er så fælt...det bare stopper helt opp, kroppen vil ikke virke og den blir syk....fysisk syk!
Jeg blir kvalm, svimmel, trur jeg skal besvime, vil spy, og da stenger jeg helt av, da vil jeg ikke føle mere.....når jeg da kryper opp i sofakroken med teppe rundt meg og tv på, blir gradvis pulsen normal igjen og jeg føler meg normal igjen! Kvalmen henger i ei stund, og det kommer små stikk av svimmelhet nå og da, men i sofakroken er jeg trygg....å blir jeg for kvalm henter jeg bare bøtta, den er også en trygghet....en tvangstanke.
Jeg har vært verre, nå er jeg i grunn ganske bra....for ikke så veldig lenge siden hadde jeg ei bøtte på hvert rom, jeg var kvalm nesten hele tiden og måtte spise kvalmestillende tabeletter for å kunne fungere....så jeg er mye bedre nå.
Det verste, tror jeg, er at jeg får dårlig samvittighet....jeg føler at jeg forfaller, jeg tar ikke vare på meg selv. Energien er lik null, men det er jo fordi jeg bare sitter her.....jeg vet så inderlig godt at jeg burde ha vært ute, gått en tur, trent litt, vært på digforsk....vært sammen med andre mennesker....jeg blir bare mer og mer  usosial for hver dag....blir nesten redd for å gå ut.
Det er bare jeg som kan endre på mønstret, det er bare jeg som kan hjelpe meg ut av dette....jeg må presse meg, ta meg i nakken å bare gå ut.....jeg har bare glemt helt av hvordan det blir etterpå...klarer jeg meg uten bøtta?? Kommer jeg til å svime av?? Kommer jeg til å spy?? Jeg husker ikke helt.....men jeg tror ikke det skjer, men det er så tungt å presse....og det er så skummelt!!

 
Sammen med Chris Marius er jeg sterk, å være med han gjør noe med meg, han er min trygghet og min klippe!
Når vi gjør noe sammen, om det er alene eller med ungene, så føler jeg meg på topp...jeg er ikke så nervøs, og jeg blir ikke så kvalm. Sammen med Chris Marius blir jeg heller tøff og føler at jeg mestrer. Han styrker selvbildet mitt bare ved å være sammen med meg, og når jeg er sammen med han føler jeg meg bra og trygg. Jeg kan gjøre nesten hva som helst, bare Chris Marius er med!
Og hvis noe skjer med ungene, at de trenger min stemme da prater jeg og da er jeg ikke redd for å kjempe. Når det gjelder ungene blir jeg nesten litt for hønemor, og er redd for å slippe dem. At barna mine trenger meg er balsam for meg. For ungene mine gjør jeg alt!
 
Jeg burde klare å bli sterker også når jeg er alene, jeg har mye å gi og jeg skulle ønske jeg kunne vise det til noen, gi det til noen! Det er vanskelig å kunne gjøre det når man bare sitter hjemme.
 
Jeg vet ikke hvem som leser bloggen min, det har hendt at folk jeg aldri hadde trodd leste den kommer bort til meg å sier at de leser den....og det er jo gøy!
Noen har sagt at de syns jeg utleverer meg og familien for mye og andre syns det hjelper dem å lese den.
Men hvis det er noen som leser bloggen min i Vardø, som kunne tenke seg å være støttekontakt....for meg....jeg trenger hjelp til å sosialiseres.....så er det bare å ta kontakt. Det er snakk om 4 timer i uka og man får betalt av kommunen. Det må være noen som tørr å presse meg litt....for jeg er god med unnskyldninger ;)
 
Huff......vet ikke om dette er så lurt men det er ikke lett å finne noen i Vardø...så jeg må bare prøve, ett siste desperate forsøk!!