tirsdag 26. november 2013

Mariusgenser



 
Jeg har vært så flink å strikke genser ;)
Hadde ikke helt rett garn, det var litt tynnere enn det som skulle være...så jeg måtte strikke på litt tynnere pinner så det ikke skulle bli slaskete.
Det verste var jo selvfølgelig mønstret!! Gi meg hullmønster og fletter når som helst....men flere farger det er jeg ikke god på!! Så det ble litt stramt her og der, noen lus vises ikke så godt...jaja, men den ble nå ferdig og jeg var super fornøyd!!
Prøvde den på Ingrid....men den var super duper trang!! lang og trang!
Så da fikk jeg Lotta til å måle den for meg, og det viser seg at jeg har helt rett, den er veldig trang....1 år i vidda, bolen er 4 år lang og armene er 8 år lang....en skikkelig flopp av en genser ;)
Men Lotta skal hjelpe meg å fikse så den blir en gave til Sofie i Trondheim!! :)
Så får jeg prøve på nytt igjen snart....for Ingrid vil ha en mariusgenser :)

mandag 25. november 2013

ut en tur...




 
Jeg er altfor lite ute om dagen, jeg sitter godt plassert i sofaen fra ungene er levert i barnehagen og til jeg henter hele hurven. Så er det hjem å sitte litt mere i sofaen....jeg er veldig glad i sofaen min!!
Chris Marius sa at jeg må gå ut, gå en tur....ha litt musikk i ørene og bare gå rundt, omså en runde rundt hele øya, det tar ikke mer enn en drøy time. Hverdag må jeg gå ut, sier han....helst når det er litt lyst ute. Og jeg vet han har rett, jeg har nok grodd litt fast i den sofaen!
Men jeg føler meg helt okei om dagen, ingen depping....littegranne angst bare.
I dag har jeg vært å trent ;) Sto opp halv seks sammen med Chris Marius å dro på trening. Jeg er ikke glad i å stå så tidlig opp, men det går helt greit når man er kommet i gang. Vi skal trene tidlig to ganger i uka å litt seinere en gang i uka...kjenner jeg lurer litt på hvor mange ganger jeg har begynt å trene siden jeg starta den her bloggen, men men....en gang klarer jeg kanskje å gjøre det til en rutine ;)
For folk med psykiske lidelser så er fysisk aktivitet veldig viktig, og den eneste form for fysisk aktivitet som jeg liker er styrketrening.....jeg liker ikke å løpe, eller gå....men jeg skal øve meg på den gåingen altså ;)
I dag opplevde jeg for første gang å se at en av ungene ble utsatt for en skikkelig ubehagelig hendelse i forbindelse med skolen. Christine har jo blitt mobbet i mange år i Vadsø, men jeg har jo aldri vært der å sett og opplevd hvor vondt hun har hatt det. I dag fikk jeg kjenne litt på noe lignende.
Jeg kjørte Mary på skolen, og satt henne av....vi ga hverandre en klem og en suss og hun gikk mot skolegården. Som alltid sto jeg å så på henne der hun gikk, jeg bruker ikke sette meg i bilen å kjøre før hun er kommet inn. I det hun gikk inn i skolegården var det en gjeng med unger som begynte å kaste sneballer etter henne.....det var vel en fem-seks stykker....jeg så hun trakk opp skuldrene og krøka seg litt sammen, men hun gikk inn i skolegården uten så mye som å snu seg å se etter meg. Jeg ble så sint, så jeg gikk bort til gjengen som sto der å reiv av meg at det de gjorde ikke var noe snilt, og at man ønsker ingen velkommen på skolen på den måten. Så ringte jeg læreren, og hun kunne fortelle at Mary selv hadde sagt i fra hva som hadde hendt.
Det er ikke store greia, hun fikk nok ikke vondt og jeg tror nok at det er glemt når jeg henter henne, men jeg vil ikke at slike ting skal hende med noen barn....man skal ikke bli møtt med en sneball i nakken når man kommer på skolen!
Jeg vet at det kommer nok flere sneballer og hendelser som oppleves ubehagelig, og man kan ikke skjerme ungene fra alt....men det gjør vondt i hjerte mitt å tenke på at Mary kanskje følte seg redd der hun gikk, og det gjør vondt i hjerte mitt at jeg aldri var der når Christine trengte meg til å stille opp!
Men jeg er her nå, og det er ikke alt jeg forstår eller syns er greit, men som mamma vil jeg gjøre alt for ungene mine....alt!!

lørdag 16. november 2013

Morgenglød


 
I går når jeg skulle kjøre ungene på skole og barnehage, var himmelen helt fantastisk.
Så jeg kjørte litt rundt å tok masse fine bilder, men at de ble så fin som dette trodde jeg ikke!!
Nå er det bare dager igjen til vi går inn i en to måneders mørketid, helt uten sol....men jeg gleder meg til januar når jeg atter en gang springer ut å jakter på sola....som jeg gjør hvert år ;)

onsdag 13. november 2013

I 16 år har jeg vært mamma

Tenk at i dag blir min førstefødte 16 år!!
Det er helt sykt ;)
Og for en 16-åring.....hun er helt fantastisk, og verdens beste Christine ;)
Jeg er så stolt av jenta mi, som har vokst opp å blitt så flott.
Hun sier alltid ja, hjelper til hjemme og med søsknene, hun er stort sett blid ;), og hun tørr å være seg selv. Hun har ikke alltid hatt det så enkelt, men hun har vært sterk og kjempet for seg selv!!
Vi er så utrolig heldig som har Christine i livene våre og vi elsker deg så mye at det ikke kan beskrives med ord!!

 
Hipp hipp hurra for verdens beste Christine, ønsker deg en flott bursdag!!

tirsdag 5. november 2013

Når jeg føler meg sterk.....

 
I det siste er det mye jeg ikke har gjort, som jeg skulle ha gjort....men de to viktigste tingene er å begynne med datakortet og holde meg på trening.
I dag, for ca en halv time siden...skifta jeg til treningstøy, sterk og klar til en treningsøkt. Så gikk jeg ned i gangen å skulle kle på meg, der stoppa det!!
Så gikk jeg opp igjen å skifta igjen og nå sitter jeg her.
Det er så fælt...det bare stopper helt opp, kroppen vil ikke virke og den blir syk....fysisk syk!
Jeg blir kvalm, svimmel, trur jeg skal besvime, vil spy, og da stenger jeg helt av, da vil jeg ikke føle mere.....når jeg da kryper opp i sofakroken med teppe rundt meg og tv på, blir gradvis pulsen normal igjen og jeg føler meg normal igjen! Kvalmen henger i ei stund, og det kommer små stikk av svimmelhet nå og da, men i sofakroken er jeg trygg....å blir jeg for kvalm henter jeg bare bøtta, den er også en trygghet....en tvangstanke.
Jeg har vært verre, nå er jeg i grunn ganske bra....for ikke så veldig lenge siden hadde jeg ei bøtte på hvert rom, jeg var kvalm nesten hele tiden og måtte spise kvalmestillende tabeletter for å kunne fungere....så jeg er mye bedre nå.
Det verste, tror jeg, er at jeg får dårlig samvittighet....jeg føler at jeg forfaller, jeg tar ikke vare på meg selv. Energien er lik null, men det er jo fordi jeg bare sitter her.....jeg vet så inderlig godt at jeg burde ha vært ute, gått en tur, trent litt, vært på digforsk....vært sammen med andre mennesker....jeg blir bare mer og mer  usosial for hver dag....blir nesten redd for å gå ut.
Det er bare jeg som kan endre på mønstret, det er bare jeg som kan hjelpe meg ut av dette....jeg må presse meg, ta meg i nakken å bare gå ut.....jeg har bare glemt helt av hvordan det blir etterpå...klarer jeg meg uten bøtta?? Kommer jeg til å svime av?? Kommer jeg til å spy?? Jeg husker ikke helt.....men jeg tror ikke det skjer, men det er så tungt å presse....og det er så skummelt!!

 
Sammen med Chris Marius er jeg sterk, å være med han gjør noe med meg, han er min trygghet og min klippe!
Når vi gjør noe sammen, om det er alene eller med ungene, så føler jeg meg på topp...jeg er ikke så nervøs, og jeg blir ikke så kvalm. Sammen med Chris Marius blir jeg heller tøff og føler at jeg mestrer. Han styrker selvbildet mitt bare ved å være sammen med meg, og når jeg er sammen med han føler jeg meg bra og trygg. Jeg kan gjøre nesten hva som helst, bare Chris Marius er med!
Og hvis noe skjer med ungene, at de trenger min stemme da prater jeg og da er jeg ikke redd for å kjempe. Når det gjelder ungene blir jeg nesten litt for hønemor, og er redd for å slippe dem. At barna mine trenger meg er balsam for meg. For ungene mine gjør jeg alt!
 
Jeg burde klare å bli sterker også når jeg er alene, jeg har mye å gi og jeg skulle ønske jeg kunne vise det til noen, gi det til noen! Det er vanskelig å kunne gjøre det når man bare sitter hjemme.
 
Jeg vet ikke hvem som leser bloggen min, det har hendt at folk jeg aldri hadde trodd leste den kommer bort til meg å sier at de leser den....og det er jo gøy!
Noen har sagt at de syns jeg utleverer meg og familien for mye og andre syns det hjelper dem å lese den.
Men hvis det er noen som leser bloggen min i Vardø, som kunne tenke seg å være støttekontakt....for meg....jeg trenger hjelp til å sosialiseres.....så er det bare å ta kontakt. Det er snakk om 4 timer i uka og man får betalt av kommunen. Det må være noen som tørr å presse meg litt....for jeg er god med unnskyldninger ;)
 
Huff......vet ikke om dette er så lurt men det er ikke lett å finne noen i Vardø...så jeg må bare prøve, ett siste desperate forsøk!!