søndag 20. februar 2011

Sparketur

Flotte jenter i prinsesse-skipet dresser.
"Æ kan sparke lillesøstra mi, æ klare d!!"
Blide og fornøyde barn, som vet at når turen er over er det hjem å spise vafler og drikke kakao!;o)
Har ikke blogget så mye den siste tiden, å det er vel i grunn for at jeg er ganske langt nede for tiden. Det er mye forandringer å mye som skjer, å når man da er livredd forandringer og trives best med faste rutiner så kræsjer det litt. Jeg tar nesten ikke noen bilder mere, og jeg trives best på sofaen på ettermiddagen og kvelden. Legger meg rundt klokken ti hver kveld, noe som er rart med tanke på at jeg er en natteravn. Har så lenge gledet meg til lysere dager, men ser nå ut til å reagere på dem med totalt motsatt virkning av det jeg hadde tenkt. I morgen skal jeg til lege og på onsdag skal det sånn delvis bestemmes hvordan jeg skal gjøre det fremover med tanke på om jeg skal fortsette med midlertidig uføretrygd eller bli helt ufør......må jo høre hva NAV og legen sier, og ikke minst hva Psykiatrien mener, det er jo de som kjenner meg best. Huff, det er mye å tenke på.....
I tillegg skal Chris Marius begynne å jobbe off-shore. Han har tatt sikkerhetskurset, men skal ta noe flere kurs før han er helt klar.....jeg gruer meg så fælt, men vil ikke stå i veien for hans drømmer og ambisjoner. Det kreves mye av meg å jobbe meg selv mot dette, å jeg kjenner at jeg har ingen ting å se frem til på nåværende tidspunkt, syns at alt egentlig bare går feil vei for tiden.
Også har jeg en venn som nettopp har opplevd noe av det verste ett menneske kan oppleve, og det får meg til å bli så redd for livet......jeg er så redd for å miste noen av mine nærmeste. Jeg sliter med at jeg ikke kan hjelpe eller stille opp med noe, for noen som har det så vanskelig.....men jeg vet at noen ting her i livet må man bare gå gjennom for seg selv, jeg kan være der med gode tanker og trøstende ord men sorgen må man bære alene.
Nå må dagene gå til å finne lyspunkter å strekke seg frem mot. Finne glede og kos i de fine ungene mine, kose meg med at Chris Marius er hjemme nå og finne trøst og støtte i de fantastiske kollegaene mine. Jeg har også en søster som vet akkurat hva hun skal gjøre når hun vet jeg sliter, og som har brukt mange penger på å ringe å trøste meg når hun vet det er vanskelig. Jeg har ett rikt og bra liv, og jeg vet det så inderlig godt, det er derfor ofte vanskelig å skjønne hvorfor jeg faller ned i kjellerrommet på denne måten. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor jeg ikke klarer å finne gleden og gnisten jeg trenger i de som jeg har rundt meg som jeg er så ubeskrivelig glad i, jeg klarer ikke å skjønne det......hodet vet, men følelsene klarer ikke følge med.......jeg er tom, tung og så ubeskrivelig lei meg.....men jeg vet ikke hvorfor.


Huff, blei masse skriving, men det var jo meningen at jeg slulle bruke bloggen min til det også...;o) Det kommer forresten til å bli litt reklame på bloggen min fremover, bare en liten prøve for å se hvordan det funker, håper dere gidder å titte innom alikevel!;o)

Takk for at dere gidder å lese!!

Linda

6 kommentarer:

Anonym sa...

<3

Hilde

Anonym sa...

Huff.. Det skal ikke være lett nei.. Kjenner meg igjen i det du skriver Linda.. Det er alt annet enn lett og skjønne seg på angsten når den først treffer en så hard.. Håper du klarer å se litt mer positivt på hverdagen igjen snart, og jeg tror du klarer å kjempe deg igjennom dette også! Tenk så mye du "vokser" når du ser hvor godt du faktisk mestrer dette.. ;)
Du er en flott og sterk dame du! :)

Klem!

Emilie sa...

Så herlige rosa-jenter! :D

En stor klem til deg, Linda! Håper det ser litt lysere ut snart! :)

Malys krok sa...

Kjære Linda! Syns det er fint at du skriver om dine problemer! Kanskje det hjelper å få det ut, få satt ord på det! Jeg vil fortsette å gjøre det jeg pleier å gjøre, be for deg, be om at du må "finne deg selv" igjen, og gå fast og trygt videre! Ikke glem at du kan ta Jesus med i alle livets situasjoner!
Takk for at du viser så fine bilder av de skjønne jentene deres! Og så flotte dresser de har!

Håper det aller beste for deg!

Skulle gjerne hatt din mail adr, og mobilnr, om du vil det?
I så fall kan du sende det på mail eller i posten...

Klem fra Margit. Emma hilser og sier at hun savner dine klemmer!
Jeg var borte i går og har ikke sett dette før nå.

Turid sa...

Huff jeg kjenner meg bare så altfor godt igjen:(
Føler virkelig med deg!

Du får prøve å ta en dag av gangen.
(Huff liker egentlig ikke når noen sier det til meg...og så sier jeg det plutselig selv:))

Lag en liten bok, hvor du hver kveld skriver opp 3 ting som har gledet deg denne dagen. (Ikke tenk på det negative.) Bare 3 positive ting. Et smil, en koselig bemerkning, en god stund eller lignende. Etter en tid kan du se tilbake, og kanskje boken kan hjelpe deg gjennom en tung tid!

Sender mange trøsteklemmer nordover til deg!

Turid

Liv O sa...

*KLÆM*